Du trenger ikke blodprøver eller profesjonelt testutstyr for å finne ut din egen syregrense. Finn ut av hvordan du gjør det her!

Finn ditt neste treningsprogram her

Syregrensen – eller laktatterskelen – er det punktet der kroppen produserer mer melkesyre enn den kan kvitte seg med.

Generelt gjelder regelen at jo høyere intensitet, desto mer fart. Men kroppen kan ikke jobbe veldig lenge på den aller høyeste intensiteten. Lang tid på høy intensitet vil gjøre at du kjenner deg stiv og må roe ned. Da går naturligvis farten ned også.

Men å ligge akkurat på grensa til der du blir stiv, det greier du ganske lenge.

Poenget er derfor å dytte syregrensen så nærme makspulsen som mulig. Makspulsen får du nemlig ikke gjort noe med. Men syregrensa – altså laktatterskelen – den blir høyere og høyere jo bedre form du er i.

Slik tester du enkelt din egen syregrense

• Programmer en pulsklokke til å registrere 1-minutts intervaller.

• Varm opp godt, og kjør deretter 30 minutter på så hard intensitet du kan opprettholde i 30 minutter. Kjør fortrinnsvis i den aktiviteten du har tenkt å prestere i (langrenn, sykkel, løp, svømming etc.). Fokuser på å holde jevn fart. Hvis du øker og slakker av hele tida, blir testen unøyaktig.
• Når du er ferdig med halvtimen på jevnt hard intensitet, sjekker du loggen på pulsklokka og regner ut gjennomsnittet for de siste 20 minuttene. Dette er ganske sannsynlig veldig nær din laktatterskel, og den pulsen du skal trene på når du driver terskeltrening.

Med systematisk og riktig trening på denne pulsen vil du over tid øke hastigheten/pulsen før du når syregrensa, altså dytte syregrensa nærmere makspulsen.

Slik kapasitetstrening forbedrer også O2-opptaket, og dermed slår du to fluer i ett smekk: Du hever laktatterskelen, slik at du kan kjøre lenger på høyere puls, altså lenger på høyere hastighet uten å bli stiv. Samtidig forbedrer du VO2max (O2-opptaket), som er en viktig faktor for prestasjon i utholdenhetsidrett.

Les også: Finn din nye makspuls